Snapshot, 17-18 desember 2009

Tankene kommer, om kvelden, når det er mørkt, og du har ventet i en halv evighet time på transport, etter å ha tatt t-banen for langt fordi du har

a) sovnet
b) tenkt deg bort
c) surfet internett på mobilen med dårlig dekning

og det er snø rundt deg, det er -12 grader og du begynner å forstå hvorfor nordmenn bruker lue om vinteren

til venstre har du en rimelig full mann som kjefter på gebrokkent norsk ned i mobilen, han sjangler så du er redd han skal falle ned på t-banesporet (og hva gjør du da?!) og til høyre en dame nesten uten klær men med bleket hår og solide støvletter

og du oppdager at
jaja, det er kaldt her, men t-banen må jo komme før eller senere

og i mellomtiden er det stjerner på himmelen og snøen knitrer under skoene, og du løfter opp en frossen snøklump og løser den opp, løfter opp en ny frossen snøklump og løser den opp, løfter opp en ny frossen snøklump som ikke vil løses opp, oppdager at du holder en frossen ting som kan være en frossen hva som helst, og at fingrene dine er jævla kalde

kjenner at når luften er kald nok river den i lungene, i huden i ansiktet, og du kommer på at om du hadde tatt et annet valg, den dagen, for tre måneder siden, hadde du ikke vært her nå, du hadde vært på ekvator, i et land der bare det å ta bilen gjennom byen gir slikt at adrenalinkick at det er umulig å føle kulde men du tok ikke det valget og

istedenfor er du her og nå, og puster, her og nå, blandt snø og stjerner og mørke, og tenker at et tredje alternativ hadde vært å ikke være i det hele tatt og plutselig er det ikke så ille her likevel, det er bare kaldt

… et annet alternativt hadde selvsagt vært å gå av t-banen der du skulle men
shit happens og

plutselig er det fredag.